4 år

Kanskje var det derfor forkjølelsen kom denne uka og beit seg ordentlig fast slik at jeg ikke kom meg på jobb i dag, selv om jeg gjerne skulle vært der siste dag før høstferien? Fordi kroppen husker. Fordi kroppen skjønte at jeg trengte pause. Kanskje skyldes ikke hodepinen tette bihuler, men alt for mange tanker?

Ikke det at høsten har vært så ekstremt travel. Den har egentlig vært veldig fin – på mange måter. Men det har ikke vært mye rom for å sette seg ned, reflektere og mimre. På kalenderen har jeg sett at vi har nærmet oss den 26. september. De gule og røde bladene, den klare luften og den nydelige høstsolen har også minnet meg på det.

I dag skulle Markus fylt fire år.

Minnene blekner. Sorgen er ikke lenger like overmannende. Likevel, tapet er fortsatt like stort, og det kommer det alltid til å være.

Vi er bra heldige som har disse to fine jentene.
Vi er bra heldige som har disse to fine jentene.


Trond Erik hentet jentene i dag, og tok dem med på senteret for å kjøpe noe å sette på graven. Da de kom hjemom for å hente meg, satt de med hver sin pyntepinne i hånden. Jeg satte meg inn i bilen, og hjertet smeltet litt og smilet kom fram da jeg hørte Luna Marie synge: «Hapi bøsday to yu, Majkus.»
Vel fremme på graven stupte hun kråke i gresset og stjal pynt fra de andre gravene. Neema hadde sitt fulle hyre med å passe henne mens Trond Erik og jeg stelte graven. Jeg blir alltid litt tilfreds og glad når vi reiser derifra etter å ha gjort det fint, og samtidig er det så sårt. Vi skulle så veldig gjerne sluppet å ha den graven å gå til.

Vi skulle vært én til her hjemme. Vi skulle hatt en gutt i midten – en bror, sønn, fetter, nevø, barnebarn, lekekamerat… Han reiste til himmelen alt for tidlig.

I omgangskretsen vår finnes det opptil flere fire år gamle gutter. Det er ikke alltid jeg tenker på det, men rett som det er slår det meg: Hvem ville Markus vært her? Hvem ville han lignet på? Hvem ville han lekt med? Hvordan ville han oppført seg? Ja, hvordan ville Markus ha vært som fireåring?

Vi fikk aldri blitt ordentlig kjent med han, selv om han ga meg et inntrykk gjennom livet i magen og den lille halvtimen vi fikk med han utenfor. Jeg tror han ville vært aktiv, og samtidig avbalansert og rolig. Jeg føler på meg at han ville vært en trygg og fornøyd gutt, og jeg er rimelig sikker på at han fortsatt ville vært ordentlig pen. Men hvordan ville språket hans vært? Ville han hatt et like stort formidlingsbehov og vært like flink til å fortelle som søstrene sine?  Hvordan ville han klart seg når han skulle ha begynt på skolen om et par år? Hvor sosial ville han ha vært? Måtte vi ha vært kjempestrenge for å få han til å gjøre noe annet enn å sitte foran skjermen? Ville han vært en omsorgsfull storebror, en morsom lillebror?

Det er så mange spørsmål og det finnes ingen svar. Å leve med tapet er vanskelig. Døden er så ugjenkallelig. Det er ingenting vi kan gjøre for at tapet skal bli mindre. Vi har akseptert, innsett at vi alltid vil være en for lite i familien vår. Vi prøver å ta vare på minnene og snakker om Markus når det passer, og av og til når det ikke passer. Og for all del, vi har det fint vi fire – tidvis kjempefint. Men vi savner, og akkurat i dag savner vi veldig.

Tre år

I dag er det tre år siden Markus kom til oss, en nydelig liten gutt som jeg ble så glad for å se. I dag er det tre år siden han forlot oss. Tre år med savnet av en lillebror som også er blitt storebror. Vi blir stadig kjent med nye familier som har tre barn omtrent på alder med våre tre. Da blir tomrommet ekstra synlig. Sånn skulle vår familie ha sett ut også, men det er en som mangler. En herlig gutt som vi skulle ha feiret i dag. Han skulle ha sparkesyklet sammen med Neema i gata. Han skulle ha plukket blåbær sammen med Luna i skogen. Han skulle ha vært med da vi var i Dyreparken i sommer. Han skulle ha sittet rundt middagsbordet sammen med oss hver eneste dag. Jeg vet ikke hvor mange barn vi kommer til å få eller hvor mange vi ønsker oss, kanskje blir det ikke flere. Uansett hvor stor søskenflokken blir, vil det alltid være ett barn for lite.

Markus, Neema og IngvildTiden går. Sorgen forandrer karakter. Jeg tror ikke at jeg tenker på Markus hver dag lenger, men han er fortsatt i tankene mine flere ganger i uken.

For en liten stund siden, fikk jeg mail fra en venninne. Hun skrev at hun fortsatt husket veldig godt dagen da jeg fortalte at Markus var syk, og at han hadde satt spor i livene deres. Da ble jeg så glad. Forrige uke, da jeg var innom kjøpesenteret med en annen venninne, spurte ekspeditrisen meg om barna mine. Jeg fortalte at jeg hadde to jenter. Etterpå fortalte venninnen min at hun alltid kjente det i magen når jeg fikk sånne spørsmål. Det var fint å høre. Noen av søskenbarna til Markus kan fortsatt snakke om ham, litt på samme måte som Neema snakker om ham. Jeg blir like glad hver gang. Han er ikke glemt. Det er flere enn meg som husker på ham.

Samtidig forsvinner han mer og mer ut av livene våre. Vi snakker sjeldnere om ham her hjemme. Graven hans blir ikke besøkt like ofte som før. I nabolaget vårt er det fortsatt mange som ikke vet at vi har en gutt i himmelen. Det er en naturlig utvikling, at han tar mindre plass i livene våre, men jeg var ikke helt om jeg liker det.

Derfor er det veldig fint å kunne markere fødselsdagen hans. I ettermiddag skal vi besøke graven, før vi skal på restaurant å spise. Det er blitt tradisjon. Neema gleder seg. Hun sa at hun skulle fortelle alle i barnehagen at Markus har bursdag i dag. For Luna Marie er det ikke blitt tradisjon ennå, men hun er med. Om et par år vil hun også glede seg til 26. september. Dagen hvor storebroren hennes har bursdag.

I går kveld og i dag har det vært mange tårer. Savnet er ikke noe mindre enn for tre år siden, selv om det ikke kommer til overflaten like ofte lenger.

Gratulerer med dagen, Markus! Håper du har en super feiring i himmelen, sammen med alle de andre barna som også blir tre år i dag.

Sommeren med Markus i magen

Når man har opplevd en del sommerferier, glir de gjerne litt over i hverandre, og det er ikke alltid så lett å huske hva som skjedde når. Ikke er det så farlig heller. Noen år husker man likevel bedre enn andre. For eksempel husker jeg godt sommeren 1999. Da var vi en vennegjeng som kjørte minibuss i Europa. Veldig gøy! Sommeren 2007 husker jeg også godt, da valgte Trond Erik og jeg å feriere i Senegal istedenfor å reise hjem til Norge. Det var litt slitsomt, men veldig spennende å få sett mer av Vest-Afrika.

Likevel, det er sommeren 2010 som har satt sterkest spor. Sommeren med Markus i magen. Det var en fin sommer. Jeg ville at den aldri skulle ta slutt, for jeg visste hva som ventet den høsten. Vi var flinke til å finne på hyggelige ting sammen og ta vare på hverandre den sommeren. Følelsene var som en bergogdalbane, og jeg husker jeg ofte kjente på følelsen av å virkelig leve. Dette var ikke på liksom. Det var livet på ordentlig – liv og død. Jeg gledet meg over gutten som vokste og trivdes i magen min og samtidig var fortvilelsen enorm fordi jeg visste vi ikke ville se han vokse opp. Det var utallige situasjoner der jeg lurte på hva jeg skulle svare når folk så magen og spurte hvordan det gikk. Av og til svarte jeg bare: «Joda, formen er fin den». Og det var den heldigvis, i alle fall fysisk. Andre ganger fortalte jeg hvordan ting var. Ofte endte det med fine samtaler. Andre ganger angret jeg på at jeg hadde fortalt. Det passet egentlig ikke å snakke om dette nå, eller jeg fikk en følelse av at de jeg snakket med syns jeg burde avbrutt svangerskapet for lenge siden. Jeg var tapper. De gangene jeg ikke fortalte noe, smilte jeg og lo, og sa meg enig når de snakket om hvor deilig det skulle bli med barselspermisjon. De skulle bare ha visst hva slags barselspermisjon jeg gikk i møte.

Den sommeren ble de opprinnelig ferieplanene, som vi hadde lagt bare noen dager før ultralyden, kansellert. Vi la nye planer og hadde blant annet en knallfin uke i Kristiansand og Dyreparken. Vi hadde også noen fine dager hos broren min og familien hans i Stockholm. På en campingplass i Bø i Telemark planla vi sommerferien 2011 sammen med Hege (søsteren min) og Kenneth. Da skulle vi reise tre uker på bilferie i Europa. Det var godt å se framover og ha noe å glede seg til, og den ferien året etter ble super.

I morgen reiser vi igjen til Kristiansand og Dyreparken. Det var nok derfor minnene fra sommeren 2010 ble ekstra sterke nå. Det skal bli rart å være der igjen. Rart å gå på de samme stedene og tenke på at forrige gang var Markus faktisk med oss. Den gang var Luna Marie så vidt påtenkt- et håp om at det skulle gå bra neste gang. Det gjorde det heldigvis, og nå er Luna et halvt år yngre enn det Neema var for tre år siden. Jeg skulle så gjerne hatt med Markus denne gangen også, da hadde familien vært komplett. Men vi kommer nok til å få det fint likevel. Savnet er som regel mindre på dagen enn i en alt for sen kveldstime.

17. mai

Vi hadde en flott 17. mai i Askim går, og her er noen glimt av jentene våre på nasjonaldagen.

17. mai 2013_1

17. mai 2013_2
17. mai 2013_3

Når jeg sitter her og ser på de fine bildene av jentene, blir jeg ordentlig glad og stolt.
Samtidig stikker det i hjertet. Jeg skulle så veldig gjerne ha vist bilder av en fin 17. mai-gutt også. Når man har mistet noen man er glad i, er savnet ekstra merkbart på dager som 17. mai. Jeg husker så godt 17. mai 2010. Da, som i år, feiret vi med familien til Trond Erik i Askim. Det var en flott dag. Vi ventet barn nummer to og jeg var så fornøyd. Følte meg rett og slett ordentlig heldig. Magen struttet, jeg var 16 uker på vei og kjente daglige spark. To uker senere var vi på ultralyden som snudde opp ned på alt.

Jeg skulle så veldig gjerne hatt Markus her hos oss. Da hadde familien vært komplett, men du verden så heldig jeg er som har disse to nydelige jentene!

IMG_9275IMG_9223-001

Fysikktime i heimen

”Mamma, kom og se!”, roper Neema henrykt. ”Det er fargerike prikker på veggen i stua”. Jeg kommer og spør om hun vet hvor prikkene kommer fra. Det vet hun ikke. Så jeg forklarer at når solstrålene går gjennom vinduet og treffer krystallkulene på lampa i taket, sender krystallene lysstrålene videre og når de treffer veggen blir de til fargerike prikker. Etter å ha gitt henne denne forklaringen, tenker jeg tilbake på fysikktimene på videregående og lurer på om det var en habil forklaring. Burde jeg kanskje ha innført begrepet ”reflekterer”? Det er jo det krystallkulene gjør, reflekterer sollyset. Mens jeg står og funderer litt på det, sier Neema fornøyd: ”Så de prikkene kommer fra Gud?” Jeg svarer bekreftende på det, mens vi forsker på hvordan prikkene på veggen beveger seg når vi flytter på lampa.

Hvem var det som sa at Gud ikke hadde noen plass i naturvitenskapen?

Å smile på jobb (og hjemme)

Da jeg sa ”hade” til jentene og Trond Erik 11. mars og dro på jobb, var jeg ikke spesielt fornøyd. Det er ikke det at jeg ikke liker jobben min, for det gjør jeg. Jeg trives veldig godt, men jeg hadde hatt det så fint i permisjonstiden og ville gjerne at den skulle vare litt lenger. Jeg hadde ikke savnet jobben min ett sekund, men storkost meg som hjemmeværende mamma.

Likevel hadde vi bestemt at Trond Erik skulle overta roret da. Han måtte jo ta ut sin del av permisjonen en gang, og hadde lyst til å gjøre det på våren. Det unnet jeg ham. Dessuten var det greit å få to inntekter igjen, nå som vi nettopp hadde flyttet til nytt hus og hadde en del utgifter. Og jeg gledet meg til en ting; å få penger inn på kontoen igjen, etter noen uker ulønnet permisjon. Objektivt sett var jeg fornøyd med valget vårt. Det gagnet familien, selv om jeg ikke var klar for det.

Å komme tilbake som lærer midt i et skoleår, er egentlig ikke å anbefale. Det var mye å sette seg inn i: Nye elever, nye årsplaner, nye lærerbøker, ukjente rutiner… De to første ukene var ganske kaotiske, men takket være gode og hjelpsomme kolleger og greie elever, gikk det seg til. Nå begynner jeg å ha kontroll.

Denne uka var vi i operaen og så Robin Hood sammen med mange andre 5. klasser i Oslo. Det var kjempestas! Dagen etter snakket vi om forestillingen og elevene skrev om det de hadde opplevd. Da var det en av elevene som spurte meg om hvorfor jeg smilte hele tiden. Jeg kontret med å spørre om han syntes jeg skulle kjefte mer, og fikk et unisont ”neei” fra klassen. Også spurte jeg om han ikke syntes det var hyggelig med en lærer som var blid og smilte. Jo da, han syntes det, men det var litt skummelt også. Da kjente jeg etter og merket at gliset virkelig satt klistret i ansiktet mitt. Jeg klarte ikke la være å smile. Kanskje var det fordi vi hadde hatt det så bra i operaen? Kanskje var det fordi jeg hadde hatt fire fine timer tidligere på dagen der jeg følte jeg virkelig hadde klart å lære elevene noe? Jeg hadde i alle fall hatt en fin natt uten mange avbrytelser forut for denne dagen, og det er jo nok til å være i godt humør. Dessuten skinte solen slik den har gjort i det siste og det var snart helg. Jeg hadde en fin dag, ingen tvil om, for så blid er jeg ikke alltid, selv om jeg etterstreber å være en blid (og streng) lærer.

Etterpå har jeg tenkt litt på det gliset. Jeg blir nok ofte glad av å være på jobb. Etter at Markus døde, husker jeg at jeg gledet meg til å komme tilbake på jobb igjen. Også har jeg tenkt på hva Trond Erik sa for mange år siden, etter at vi var gift og før vi fikk barn. Han klarte ikke å se for seg meg som en hjemmeværende kone, og jeg tror ikke han trodde jeg ville være særlig grei å bo sammen med dersom jeg skulle være hjemme hele dagen. Jeg var enig. I familien vår skulle vi jobbe begge to, men kanskje i litt reduserte stillinger. Det vi ikke tenkte på da, var at det å være hjemmeværende ikke betyr å være hjemme hele tiden. I permisjonstiden har Luna Marie og jeg stort sett vært på farten hele tiden. Det er så mange fine mammaer og babyer som har vært hjemme og som vi har kunnet henge med. Det livet kunne jeg gjerne ha tenkt meg et år eller to til, også ville jeg kanskje blitt lei og savnet jobben min.

Sånn tenkte jeg da jeg var hjemme med Neema også, før jeg innså at alle andre begynte i barnehagen da de var ett, og at det miljøet vi hadde hatt ikke ville være der til høsten. Dessuten trengte vi penger. Jeg er ingen fan av barnehage for ettåringer, så vi var heldige. Vi kjente en mamma som skulle være hjemme med sønnen sin, og som gjerne ville være dagmamma for Neema. Det endte med at hun passet Neema tre dager i uka, mens jeg jobbet, også var jeg hjemme med henne de to andre dagene. Neema hadde det helt supert hos den dagmammaen. Det er jeg fortsatt overbevist om, og jeg er så takknemlig for at hun fikk en sånn start på livet. Jeg er sikker på at det har vært med å forme henne til den flotte og trygge jenta hun er i dag. Også fikk jeg kommet meg ut og jobbet litt, og det var bra for meg og for økonomien. Det var et fint år.

Nå er vi der igjen, og vurderer hva vi skal gjøre til høsten. Jeg er fortsatt ikke fan av barnehage for ettåringer. Denne gangen tror jeg faktisk at vi kjenner flere som skal være hjemme med ettåringen sin, og vi kunne fått et fint miljø for Trond Erik eller meg og Luna Marie. Vi har sett på økonomien. Det er mulig å klare seg på en inntekt og kontantstøtte, men det blir stramt, veldig stramt. Vil vi det? Jeg er ikke sikker. Foreløpig vet vi ikke om noen som kunne vært aktuelle som dagmamma, men egentlig kunne jeg tenkt meg å kjøre samme opplegg en gang til; tre dager hos en flott dagmamma og to dager hjemme. Denne gangen tror jeg vi skulle delt på det og tatt en dag hjemme hver.

Det finnes to fine barnehager rett i nærheten her. Forhåpentligvis får Neema plass i en av dem, og kanskje Luna Marie også. Luna Marie skal uansett gå i barnehagen i flere år. Derfor er det intet mål å starte tidligst mulig, men det er et mål at hun skal få plass i en god barnehage de årene hun skal gå der. Jeg er ikke sikker på om jeg tør å si ifra meg en plass i en god barnehage.

Vi har sendt søknad om barnehageplass og foreløpig ikke fått svar. Det betyr at vi ikke fikk plass i første runde, men det kan godt hende vi får plass i neste runde. Før det svaret foreligger, kommer vi nok ikke til å ta et valg, men da må vi. Jeg trives på jobb, kanskje Trond Erik hadde rett i at det er best for meg, og derfor også best for familien, at jeg jobber ute. Men jeg trives hjemme også, stortrives faktisk.

Det blir i alle fall ikke 100 % jobb på meg til høsten. Sannsynligvis ikke på Trond Erik heller, men utover det har vi ikke konkludert ennå.

Hva tenker dere? Hvordan løser dere det når permisjonspengene tar slutt? Eller hvordan gjorde dere da dere hadde småbarn? Og til dere som ikke har barn ennå, hva tenker dere om problemstillingen?

Februarsol

Dette bildet er tatt på en skitur da vi gikk på Gå Ut Senteret i Hurdal, noen måneder før vi reiste til Mali.

Februar er en fantastisk måned. Solen varmer igjen og dagene er merkbart lysere og lengre.

Jeg husker godt da februarsola tittet fram det året jeg var hjemme i permisjon med Neema. Det var den første vinteren i Norge etter fire år i Afrika. Det var mye snø det året. Egentlig er jeg glad i både vinter, snø og ski, men den vinteren var det blitt lite ski. Derimot hadde det blitt mange trilleturer på ubrøytede fortau. Så da februarsola tittet fram og varmet meg på en av trilleturene, fikk jeg følelsen av at ”Yes, jeg kom meg gjennom denne vinteren også.”

Året etter oppdaget jeg at jeg var gravid mens februarsola igjen lyste opp tilværelsen. Det ble en flott måned.

Året deretter, for to år siden, skulle jeg igjen gått på trilleturer med en nydelig liten baby. Jeg husker at jeg tuslet rundt i leiligheten og så at februarsola lyste opp balkongen og stua. Jeg ble litt glad av det, men tapet og savnet etter Markus var fortsatt sterkt og overskygget kraftig gleden over våren som nærmet seg. Likevel visste jeg innerst inne at jeg snart hadde kommet meg gjennom min tøffeste vinter noensinne. Det kunne bare bli bedre, og litt etter litt ble det heldigvis det.

Februar i fjor husker jeg egentlig ikke så mye av. Jeg tror den måneden forsvant litt i en skikkelig influensarunde i heimen, samtidig som jeg telte ned uker til permisjonsstart og termin.

Årets februar vil jeg nok huske som den siste på Lambertseter. Den har vært fin. Mye sol, mye babykos, pakking, fine turer til og fra barnehagen og deilige solstråler inn på stua.

Hvordan vil februar 2014 arte seg? Jeg vet ikke, men er ganske sikker på at det skal bli fint å la barna kunne leke i vår egen hage.

Ekspert på himmelen

På vei til barnehagen i går snakket Neema og jeg om mat og ulike typer mat. ”De andre barna liker flere ting enn meg”, innrømmet hun, og for liksom å veie opp litt, fortsatte hun: ”Men jeg forstår flere ting enn dem”.  ”Åh, hva er det du forstår som de ikke forstår, da?”, spurte jeg. ”Mamma, de kan ingenting om himmelen”.

Sånn er det. Man blir ekspert på himmelen av å ha en lillebror der (og en mamma og pappa som gjerne snakker om det).

Facebook

I år hadde jeg to nyttårsforsett. Det ene var å melde meg inn i facebook, og det gjorde jeg faktisk i går. Jeg skrev inn så lite informasjon som mulig, så foreløpig har jeg bare fått en venneforespørsel, men det kommer nok flere. Jeg kan ikke så mye om facebook, men jeg har skjønt såpass at det ikke er noen vits i å være der hvis man ikke har noen venner der.

Jeg har egentlig ikke noe prinsipielt imot facebook, så det er ikke derfor jeg ikke har meldt meg inn tidligere. Det har vel mer bare blitt sånn. Facebook kom mens vi var i Mali, og da ville jeg ikke melde meg inn. Følte ikke at jeg hadde noe der å gjøre, jeg som ikke klarte å svare på mail fra Norge en gang. Jeg hadde intet behov for å følge med på dagliglivet til familier og venner i Norge mens vi bodde i Mali. For det er det man bruker face til, er det ikke? Å følge med på hva andre driver med.

Det er i alle fall det jeg har trodd, og jeg setter mer pris på å møte mennesker i virkeligheten, så derfor har jeg ikke vært så tiltrukket av facebook. Jeg har i grunn klart meg veldig fint uten, men så har jeg etter hvert skjønt at facebook brukes til andre ting enn å snoke også. Barselgruppa mi for eksempel, de avtaler treffene sine på facebook. De er så greie at de sender sms til meg, men det kjennes jo litt sært. Da Storsalen skulle ha akedag her for et par uker siden, kunne man også gå inn på en side på facebook for å finne info. Turngruppa til Neema har egen facebookside (morsomt ord forresten, blanding av norsk og engelsk). Foreløpig er hun på lekepartiet, så jeg har ikke gått glipp av noe, men etter hvert må jeg jo følge litt med der også.

Og sånn kunne jeg fortsatt. Jeg føler meg rett og slett tvunget til facebook for å henge med på nyttig informasjon, og nå når jeg først er der inne, skal vi ikke se bort fra at jeg kommer til å glede meg stort over all den unyttige informasjonen som finnes der også.

Noen som lurer på hva det andre nyttårsforsettet var forresten? Jo, det var å gå ned i vekt før bryllupet til søsteren min i juni. Juni er lenge til, så jeg skal nok klare å innfri det forsettet også.

Krigen i Mali

Selv om vi har vært godt inne i boligbobla de siste ukene, har jeg fått med meg at Frankrike har grepet inn i konflikten i Mali og at det har vært gisseldrama i Algerie. Når det gjelder gisseltakingen i Algerie, er nok de fleste vel så godt oppdatert som meg, men jeg tenkte å prøve å skrive litt om situasjonen i Mali.

Jeg starter med det mange lurer på først. Var det riktig av Frankrike å gripe inn militært i Mali? Til det er mitt svar et rungende ”JA”. Rett og slett fordi jeg er overbevist om at dersom de ikke hadde gjort det, ville Bamako, Malis hovedstad, vært okkupert av islamistene nå. De var bare et par dager unna. Det maliske forsvaret er så svakt at de ikke hadde hatt en sjanse til å stå imot.

For å forklare litt om bakgrunnen for konflikten, går vi noe tilbake i tid og starter i 1960. Da ble Mali er et selvstendig land, etter å ha vært fransk koloni. Touaregene, som er et berbisk nomadefolk og holder til i Nord-Mali, var ikke fornøyde. De ønsket å skille ut Nord-Mali som en egen stat, og helt siden 1960 har det med ujevne mellomrom vært touaregopprør i nord.

Siden 1992 har Mali vært et demokratisk land hvor det er blitt holdt frie valg. Med tanke på at det var et ungt demokrati, syntes jeg det fungerte godt da vi bodde der. Jeg husker godt at vi var der under presidentvalget i 2007. Vi tok oss en tur bortom den lokale skolen for å se. Det forgikk rolig og i ordnede former. Sittende president Amadou Toumani Touré (ATT) ble gjenvalgt, med over 70% av stemmene. Jeg tror ikke det var valgfusk. Han var en populær president og de fleste jeg kjente skulle stemme på han. Han var god på bistandspolitikk. Sannsynligvis langt bedre enn han var på forsvarspolitikk, men hvem brydde seg om det? Skole, helse og mat var viktigere enn våpen.

I vår globaliserte tidsalder, er det ingen land som blir upåvirket av det som skjer i resten av verden, ei heller Mali. Krigen i Libya, skulle således få store konsekvenser for Mali. Det var mange maliske leiesoldater som kjempet for Gaddafi, en god del av dem var også touareger. Da Gaddafi falt, kom de tilbake til Mali – med våpen. Konflikten i nord tilspisset seg kraftig. Touaregene kjempet for at Nord-Mali skulle løsrives fra resten av landet. De tok flere byer. På et eller annet tidspunkt, jeg er usikker på når, begynte de å samarbeide med militante muslimer.

Den maliske hæren ble satt inn for å bekjempe opprørerne, men den var svak og led nederlag på nederlag. Mange soldater ble drept. Misnøyen, i befolkningen generelt og i forsvaret spesielt, økte. ATT som hadde vært en svært populær president, ble stadig mindre populær. Regjeringen håndterte ikke situasjonen i nord. Det var mange demonstrasjoner i hovedstaden. I mars i fjor endte en av demonstrasjonene med militærkupp. Jeg lurer fortsatt på om kuppet var planlagt, eller om de militære rett og slett bare fikk blod på tann. Uansett, det var ikke vanskelig for hæren å avsette regjeringen og danne sin egen, og kuppmakerne hadde overraskende mye støtte i befolkningen.

Terroristene i nord benyttet kaoset som oppstod i forbindelse med militærkuppet godt. De okkuperte hele Nord-Mali, og touaregene sa de hadde opprettet en ny stat, Azawad. Kort tid etter overtok islamistene, noen maliske – mange utenlandske, landområdene. Touaregene, som ønsket en sekulær stat, ble kastet ut og det ble innført Sharialover – ekte Sharia med offentlig pisking og avkutting av hender. I den forbindelse vil jeg bare nevne at Mali er et moderat muslimsk land, og terroristene har svært liten støtte i lokalbefolkningen.

Nå, i begynnelsen av januar 2013, begynte islamistene å bevege seg sørover mot hovedstaden. Da ba den maliske presidenten, som har sittet siden kuppet i fjor, Frankrike om hjelp. De reagerte raskt og drev terroristene tilbake. Om franskmennene, sammen med den maliske og internasjonale styrken, vil klare å ta tilbake hele Nord-Mali, vil bare historien gi oss svaret på.

Dette var en liten oppsummering av situasjonen, slik jeg ser den. Selvsagt er det en forenkling, og det er mange aspekter jeg ikke har tatt med, men jeg hadde lyst til å få fram litt av bakgrunnen for konflikten og forhåpentligvis ble du litt klokere av å lese dette. Kanskje vil jeg skrive mer om dette emne senere også. Hvis du leser dette og har lyst til å tilføye noe, må du gjerne gjøre det i kommentarfeltet. Om du har noen spørsmål, må du gjerne stille dem også. Jeg lover å forsøke å svare så godt jeg kan.